Vellykket landbruksseminar

Oppdal 1b

Lørdag 7. juni arrangerte Miljøpartiet De Grønne åpent seminar på Oppdal, om landbrukspolitikk og rovdyr/beiteressurser. Deltagere fra næringen, organisasjoner og andre partier bidro til en konstruktiv dag, med utveksling av erfaringer og gode diskusjoner.

De 28 deltagerne ble ønsket velkommen av Svein Hammer (leder i Sør-Trøndelag MDG) og Mari Rui Nygard (nestleder og Oppdalsbeboer). Deretter ble ordet gitt til varaordfører Heidi Pawlik Carlson i Oppdal, før Hilde Opoku (nasjonal talsperson i MDG) ga en innledning til seminarets tema, med fokus på hvordan det lokale og det globale henger sammen.

 

Seminar del 1: Landbruk

Etter denne innledende sekvensen var det klart for første del av seminaret, om landbruk, jordvern og matproduksjon. Her fikk tilhørerne korte innledninger av Ola Husa Risan (Oppdal Senterungdom), Kari Toftaker (Oppdal Bondelag), Anniken Wullum (Natur og Ungdom i Sør-Trøndelag) og Ola Krokann (Oppdal Bonde- og Småbrukarlag).

Innleggene berørte alt fra landbrukets positive betydning for Oppdal, til hvordan boliger/hytter, næringsutvikling og transport samtidig nærmest Oppdal 3bkontinuerlig spiser av matjorda.

I foredragene og de påfølgende diskusjonene ble en rekke tiltak for å redde matjorda og sikre landbruket løftet fram. Nevnes kan langsiktig politikk med bevisst styring av arealbruken, tilstrekkelige ressurser til landbrukskontoret, interkommunalt samarbeid, aktiv bruk av jordloven, samt økt fokus på rekruttering og nydyrking.

Det ble fremhevet at Oppdal i stor grad er et forbruksbasert samfunn, der det er krevende å drive god miljøpolitikk. Dette ser vi blant annet i arealforvaltningen, som flere uttrykte ikke er bra nok. Forbruket av utmarksareal til spesielt hytteutbygging impliserer nedbygging av beitejord. Dette ble fremhevet som viktig; jordvern må handle om å ivareta både kornjord og om beitejord.

Diskusjonen belyste argumenter både for og mot økologisk drift. De som fremmer en satsning i den retningen, gjør det med edruelighet. Det er utfordringer knyttet til både arbeidskrav og utkomme, men samtidig er utfordringene rundt drift og inntekt ofte de samme som i det konvensjonelle jordbruket.

Relatert til matproduksjon mer generelt pekte mange på hvordan intensiv kyllingproduksjon baseres på ødeleggelse av regnskog og miljø- og helseskadelig soyaproduksjon i bl.a Brasil. Det kritiske spørsmålet er med andre ord ikke bare hvordan vi sikrer god matvaresikkerhet, men også hva slags mat det er etisk riktig å støtte produksjonen av.

En viktig konklusjon er at vi trenger politisk ledelse for å sikre matjorda og føre matproduksjonen i en økologisk bærekraftig retning. Møteleder Svein Hammer avrundet med å presisere hvor genuint viktig temaet er for Miljøpartiet De Grønne. Det handler da blant annet om:

  • Å sikre økosystemene, lokalt så vel som globalt, med tilhørende skepsis til industrialiseringen av landbruket
  • Å verne matjorda og sikre matproduksjonen, i en form som spiller best mulig på lag med naturen
  • Å støtte opp om former for næringsutvikling der mat og annet i større grad både produseres, omsettes og forbrukes lokalt

Oppdal 5b

Seminar del 2: Beiteressurser og rovdyr

Etter en enkel lunch, der praten og diskusjonen fortsatte med stort engasjement, var det klart for seminarets andre hoveddel; forholdet mellom beiteressurser og rovdyr. Temaet var blitt berørt av flere av innlederne til første del, og ble nå supplert av Tor Olav Naalsund (økobonde), Ola Arne Aune (Folkeaksjonen for ny rovdyrpolitikk), Bjarne Løkken (Bygdefolk for rovdyr) – før Svein Hammer avklarte at dette er et temaområde med aktive, nyanserte diskusjoner også internt i Miljøpartiet De Grønne.

Som i første del ble foredragene og de påfølgende diskusjonene konstruktive. Deltagerne forsøkte å møte hverandre med respekt og gjensidig forståelse, samtidig som en ikke la skjul på tidvis sterkt ulike synspunkt.

De som sier nei til fast ulvestamme i Norge mener alle partier må ta et valg mellom rovdyr og lokal matproduksjon. Framfor å sette lokk over naturen og la den leve i fred, bør vi fremme forvaltertanken, der en tar vare på naturressursene gjennom bruken av dem. Skal vi hente ut næring fra utmarka, må vi legge forholdene til rette for det. I et slikt perspektiv må vi akseptere effektivt uttak av skadedyr – også ved å ta noen arter helt ut av naturen. Det fremheves her at store rovdyrbestander gir høyt konfliktnivå og uakseptabel livssituasjon for mange.

Mot dette står de som vektlegger at naturlig, mest mulig uberørt natur må sikres, og at dette impliserer at også rovdyrene har livets rett – inklusive ulven. Vi bør bevare dyrelivet i hele dets bredde, og samtidig ta vare på områder med urskog og uberørt natur ellers. I dette perspektivet fremheves det at beitenæringen bør konsentreres om større områder, samtidig som både gjetedrift og alternative sauetyper kan avhjelpe mye. Til forskjell fra den norske hvitsauen går enkelte sauetyper mer i flokk, hvilket gjør den mer robust i møtet med rovdyr.

I diskusjonen mellom disse to posisjonene, kom det også fram at de som ønsker mer uttak av rovdyr ønsker lokal forvaltning basert på lokal kunnskap – mens de som ønsker levedyktige rovdyrstammer argumenterer for sentralt forvaltning basert på vitenskap og systematikk.

Et viktig stikkord i diskusjonen ble «normaltapet», både relatert til hvor stor dette er, og om det er mulig å gjøre noe med det. I dette ble det erkjent at i Oppdal er det ikke ulven men jerven som står for det største uttaket av dyr.

Mot slutten av debatten ble fokus vendt mot hvilke faktorer som forårsaker nedgangen i næringen. Er det ulv/rovdyr, eller noe annet? Ville det kunne gått bra om rammevilkårene for driften hadde vært bedre? Dersom det fantes ordninger som ga god og ubyråkratisk erstatning, kunne vi da levd med ulv? Hvis staten aktivt støtter opp om og finansierer forebyggende og konfliktdempende tiltak, kan en da endre situasjonen slik at ulven ikke lenger blir dråpen som får begeret til å renne over? De fleste deltagerne virket å være enig om at ulven ville kommet mindre i fokus, dersom bondens yrkesvilkår forbedres.

Oppdal 8b

 

 

Seminar del 3: Oppsummering

Etter fem timer med gode og konstruktive diskusjoner, ble dagen avrundet med en mer intern MDG-runde. Hilde Opoku oppsummerte sitt inntrykk av seminaret, før deltagerne avrundet med en diskusjon om veien videre.

Det var enighet om at de temaene som hadde blitt belyst, angår alle forvaltningsnivå; det lokale, det regionale og det nasjonale. Dette betyr at helheten ikke kan løses i hver kommune, men delløsninger kan utvilsomt utvikles i Oppdal og andre kommuner.

På nasjonalt nivå er det viktigste bidraget å gjøre det lønnsomt å holde på jorda. Seminaret har gjort både utfordringer og muligheter mer tydelige.  Vi bør premiere viljen til å faktisk jobbe med jorda, både for matsikkerhetens skyld, og fordi dette er en viktig kilde til økologisk bevissthet i samfunnet.

MDG vil ikke møte utfordringene ved å ta dyr ut av økosystemene. Også moskusen er farlig for mennesker, mens en i andre land må leve med atskillig farligere dyr enn ulven. Samtidig er det viktig å være lydhøre for hva som kan gjøres for å bedre situasjonen for matprodusentene, samt ha vilje til å følge det opp på alle nivå. Å slik holde to tanker i hodet samtidig vil være viktig i årene framover.

Gjennom å fokusere mer på lokal matproduksjon, muligheten for mindre giftbruk osv, kan vi bidra til at bevisstheten om jordbrukspolitikkens betydning økes. Slik kan vi på sikt skape et mulighetsrom for en annen politikkutvikling enn den som har utspilt seg denne våren. MDGs viktigste bidrag til dette bør være å synliggjøre båndene mellom matproduksjonen og det økologiske kretsløpet den inngår i, og bidrar til å opprettholde.

Oppsummeringen er skrevet av Svein Hammer, leder i Sør-Trøndelag MDG